Jeg er sosialliberal. Det er hovedgrunnen til at jeg er medlem av partiet Venstre, som ifølge sitt eget prinsipprogram også er sosialliberale. Dessverre er ikke dette begrepet selvforklarende, og det finnes mange forskjellige tolkninger. Det er derfor på sin plass med en kort forklaring av begrepet.

Flere steder får man høre at sosialliberalisme består av “det beste fra begge verdener” i forhold til sosialisme og liberalisme. At en som er sosialliberal er liberal samtidig som han er sosial. At man vil ha litt av alt; frihet for enkeltmennesket kombinert med et sterkt fellesskap. Og det å vise ansvar for miljøet, liker venstrefolk å slenge på. Dette er i beste fall upresist, og avhengig av tolkning kan den være rett og slett feil. Sosialliberalisme er ikke en tilfeldig miks av liberale og sosiale standpunkter. Hvis det var tilfelle kunne alle partiene defineres som sosialliberale. For folk som ikke studerer politikk bygger en slik tolkning bare opp under et inntrykk har om at Venstre er et vingleparti.

Heldigvis er sosialliberalisme en mer presis ideologi enn som så. Sosialliberalisme er liberalisme.  Det er, etter min mening, den formen for liberalisme som har mest sannsynlighet for å lykkes i å skape et liberalt samfunn.

Enhver liberal ideologi har som mål å gi enkeltmennesket størst mulig frihet til å styre sitt eget liv. I klassisk liberalisme fokuseres det på å minimere staten så mye som mulig. Primært skal staten kun bidra med å opprettholde lov og orden gjennom politi og domstol. Lovgivningen skal være så minimal som mulig (staten skal ikke blande seg inn i folks liv), og tjenester skal så langt det er mulig tilbys gjennom det private. I Norge er det Det Liberale Folkepartiet som representerer dette synet.

Sosialliberalisme aksepterer sosiale løsninger der fraværet av en slik løsning fører til mindre frihet for samfunnets borgere.

Sosialliberalismen skiller seg fra denne klassiske liberalismen gjennom en innrømmelse av at i noen tilfeller vil et helt “fritt” samfunn totalt sett gi den enkelte borger mindre kontroll over sitt eget liv. Et eksempel på dette er fattigdom. I et samfunn helt fritt fra statlig kontroll er det lett for at de fattigste kommer i en situasjon der alle deres ressurser går med til opprettholdelse av deres livstilværelse. Det blir ekstremt vanskelig å komme ut av denne situasjonen, og livet blir i stor grad styrt av situasjonen man er kommet i. Dette er enda verre når man tar i betraktning at mange kan bli født inn i en slik situasjon, og i realiteten aldri får mulighet til å forme ta noen valg for det livet de trer inn i. Sosialliberale ønsker derfor en grad av statlig kontroll som sikrer rettferdig distribusjon av kapital og goder. Alle bør ha de samme mulighetene til å leve det livet de selv ønsker.

Dette skiller seg fra et sosialistisk syn, som man ser hos blant andre Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. I sosialismen ser man på enkeltindividet som en del av et naturlig større fellesskap, og setter derfor hensynet til fellesskapet høyere enn det til individet. Sosiale løsninger i samfunnet vil under disse forutsetninger brukes i alle sammenhenger hvor man mener fellesskapet som helhet tjener på det. Individets frihet er ikke et mål i seg selv.

Når det kommer til Venstre, så kan det selvsagt diskuteres hvorvidt de er flinke nok til å følge sin egen ideologi i sakene sine. Jeg har uansett kommet til at dette definitivt er det partiet som ligger nærmest dette synspunktet, og med sosialliberalisme i prinsipprogrammet ligger forholdene til rette for å påvirke partiet til i størst mulig grad føre sosialliberal politikk. Derfor er jeg ikke i tvil om hvilket parti som er riktig for meg å stå som medlem av.