Det er fredag ettermiddag. Jeg sitter ved datamaskinen på jobb og skal avslutte dagens arbeid. På øret har jeg Coldplays nye sang Every Teardrop is a Waterfall, som setter stemningen for det som ser ut til å bli en bra helg. Jeg tar noen notater for mandagens arbeidsoppgaver,

BOOOM!!

Brått kommer et voldsomt smell, og hele bygningen begynner å riste. Jeg ser rundt på de andre. Ingen av oss skjønner helt hva som skjer. I et par sekunder lurer vi på om det er i bygningen vår det har hendt noe, her vi sitter i 24. etasje i Posthuset. Dersom det skulle skje noe lenger nede i bygningen har vi trolig liten sjanse.

Et par øyeblikk senere oppdager vi årsaken. Fem hundre meter lenger inn i Oslo sentrum står en soppformet røyksky opp. “Regjeringskvartalet”, hører jeg noen si. Det er tydelig at bygningene der borte er veldig skadde, og jeg innser at Oslo ser ut til å ha blitt mål for et terrorangrep.

Etter raske telefoner til familien, tar jeg turen hjemover. T-banesjåføren tar seg tid til å be alle om å være ekstra påpasselig i forhold til det de ser rundt seg. Jeg ser raskt rundt meg, men klarer ikke å bli kvitt bildene av de knuste bygningene. Av bygningsrestene som lå strødd ut over gatene der borte. Av folkene som løp rundt på plassen der. Fortsatt har jeg melodien til Every Teardrop is a Waterfall klingende i hodet, men ordene gir ikke lenger mening. Vel hjemme skrur jeg på nyhetene. Med litt flaks er det ikke så mange som er skadde etter angrepet. Det var da jeg oppdaget at det ikke ennå var over. Skyting er rapportert fra sommerleiren til AUF på Utøya.

Hele Norge holdt pusten denne kvelden, idet det tikket inn flere og flere meldinger. Selv sov jeg nesten ikke denne natten, og heller ikke den påfølgende. Tankene mine, som de fleste andres, var hos de stakkarene som ble truffet av terroren. Både i regjeringsbygget og på Utøya. Og for meg er det en sang som aldri mer vil være bare en sang.

Every Teardrop is a Waterfall